Energikarakter

Energikarakter angir hvor mye energi man må tilføre bygningen. Dette avhenger bl.a. av konstruksjonsmåte og isolasjon.

Oppvarmingskarakter angir hvordan bygningen varmes opp. Det er ingen sammenheng mellom disse. En bygning med høyt energibruk og dårlig energikarakter, kan få en god oppvarmingskarakter dersom man f.eks. har et biobasert oppvarmingssystem. Omvendt så kan et bygg som trenger lite energi (f.eks. passivhus) få en god energikarakter. Men oppvarmingskarakteren vil bli dårlig om bygget kun har elektriske panelovner.

Energikarakteren går fra G (dårligst) til A (best). Karakteren er basert på hvor mye energi man beregner å måtte levere til boligen eller bygningen til oppvarming av luft og vann. En bygning som er bygget etter minimumskravene i TEK10 (tekniske byggeforskrifter fra 2010), og ikke benytter solenergi eller varmepumpe til oppvarming, vil normalt oppnå karakteren C. For å oppgradere til en B må bygningen ha en høyere energistandard. Dette kan oppnås ved installasjon av varmepumpe eller solenergi til oppvarming. Man kan også etterisolere og bytte til bedre vinduer enn kravene i bygge-forskriftene. For å oppnå energikarakter A må normalt alle disse tiltakene være gjennomført.

Detalj fra avansert varmepumpeanlegg.

Dette betyr at de aller fleste eksisterende bygninger vil få karakter mellom D og G.

Standard NS 3031 angir hvordan beregningen skal skje. Det er normal bruk som legges til grunn. Som regel tilsvarer dette den energimengden som må kjøpes. For småhus er karakterskalaen avhengig av bruksarealet. I tabellen under vises karakterskalaen for småhus ved noen ulike bruksareal.

Beregningen av energikarakteren skjer hovedsakelig etter samme regler som når man vurderer om en bygning tilfredsstiller bygge-forskriftenes (TEK) energikrav. Forskjellen er at byggeforskriftenes krav gjelder for bygningens netto energibehov (jf. 2 i figuren), mens det er levert energi (jf. 3 i figuren) som er vurderingsgrunnlaget for energimerket.

Dette betyr at levert energi tar varmesystemets virkningsgrad med i beregningen, mens det gjør ikke netto energibehov. Beregningen for energikarakteren tar dermed hensyn til varmesystemets virknings-grad, mens dette ikke inngår i beregningen for TEK-kravene. To bygninger som kommer likt ut i vurderingen for byggeforskriftenes krav, kan derfor få ulik vurdering pga. ulike oppvarmingssystemer. Forbrenning av olje, gass og biobrensel har et tap av virkningsgrad som innebærer at levert energi blir høyere enn byggets netto energibehov. Direkte elektrisk oppvarming (elektriske ovner) har nær null i virkningsgradstap og påvirkes lite.

Solenergi og varmepumper kommer positivt ut ved at de utnytter solvarme og omgivelsesvarme og avgir således mer enn de krever.

Energimerkesystemet kan beregne månedlig behov av energi. Men standarden for noen typer av bygninger krever beregninger av behovet gjennom døgnets timer, da dette varierer sterkt og avhenger av mange faktorer. Energimerking av slike bygninger må gjennomføres med avanserte beregningsverktøy.

Energimerkesystemet er en modell som selvfølgelig ikke er eksakt. Men modellen er validert etter IEA Best Test. Konklusjonen er at resultatene ligger innenfor et akseptabelt område for de aktuelle typene bygninger.

Men beregningene er basert på data brukeren oppgir. Dersom brukeren har valgt forenklet vei til energiattest, vil energiattesten måtte baseres på standardverdier for den hustypen som er valgt. Det kan i noen tilfeller være ikke helt riktig. Skal den værer eksakt, må man hensynta en rekke faktorer som byggets størrelse, romfordeling, ytterveggskonstruksjon og vinduer, etc etc. Dette vil en energikonsulent gjøre dersom hen skal energimerke boligen din.

Beregningene er også basert på normalisert klima og normal bruk av bygningen (f.eks. normal husholdningsstørrelse, innetemperatur). Avvik mellom beregnet energibruk og faktisk bruk kan forekomme.